JUDOMINNER

FIFTEEN MINUTES OF FAME

NJJK - Norgesmester Lag - Yngre junior - 1977. Web-red i midten foran.

Tilbake til toppen

DA ROLF KIRKVAAG LÆRTE O-GOSHI.

Undertegnede ble bedt om å være kommentator under oppvisningen (– dog under tvil ”siden du e’ en jævla østlænding”).Til gjengjeld skulle jeg slippe å bære matter. Om femti personer stoppet opp for å se på, så skulle vi vel være fornøyd.

Dagen opprant, det var lørdag i verste handletiden og Torvallmenningen var ”tjokka full” av folk som ville se på. Idrettsforbundet hadde leiet inn selveste Rolf Kirkvaag som konferansier. Det var videre satt opp et stort podium med utsikt over folkemassene - hvor Kirkvaag – og altså stakkars undertegnede – skulle stå og kommentere mens oppvisningen pågikk.

Mens mattene ble lagt ut og et tonn med sommerfugler regjerte i maveregionen fikk jeg en idé: ”Kirkvaag – vil du lære et judokast ?” Joda, han var med på notene og fikk litt instruksjon i et hjørne før oppvisningen begynte.

Mot slutten av oppvisningen fortalte jeg så folkemengden at judo kan alle lære – og at Kirkvaag nå skulle vise hva han kunne. Stor applaus når Kirkvaag ”kastet” en av gutta med O-goshi.

Jeg husker ikke noe om hva vi ellers sa eller gjorde, men noe måtte vi ha gjort riktig:
Dagen etter var halve side tre i Bergens Tidende dekket av et stort bilde fra oppvisningen pluss masse hyggelig omtale.

De andre idrettene som holdt oppvisning ble ikke nevnt med ett ord. SÅ TRIST.

Tilbake til toppen

Å SKREMME EN KARATE-EKSPERT

Det var valgshow på NHH i 1983. Dvs. at kandidatene til studentforeningen måtte vise sine organisatoriske evner ved å løse oppgaver foran en fullsatt aula med medstudenter. En av oppgavene var å arrangere en judo- og karateoppvisning. 
De slo selvsagt kloa i sin medstudent - meg -  og hadde i tillegg spadd opp en brunbelte i karate. Han var ytterst veltrent og fortalte meg kjekt på klingende bergensk at han kunne fallteknikk – så det var bare å kaste ham.

Vi tørrtrente litt og gikk så inn på scenen. Han sparket og slo i løse lufta, mens jeg sto som en saltstøtte og så dumt på ham. Så var det min tur – feiinger og hoftekast, holdegrep, kvelinger og armbend. Han var med på alt – veldig sporty.

Så fikk vi beskjed om å avslutte – han gjorde noen spektakulære hopp og spark, og jeg skulle avslutte med kata-guruma som jeg tidlige hadde vist ham i ”light-versjon” - uten å kaste.

Han var noen kilo lettere enn meg, jeg gikk inn så dypt jeg kunne og spratt opp som et troll av eske og kastet så høyt som overhodet mulig – godt over hodehøyde - med en kontrollert landing på ryggen – du vet sånn hvor du snur motstanderen i siste øyeblikk.

På vei ned i garderoben er han likblek og stotrer til meg: ”Dddudu, med det dærre siste kastet var eg sikker på at eg skulle lande rett på hauet”.  

Tilbake til toppen

EN KULTURSJEF TIL BESVÆR 

                   eller 

MIN VERSTE JUDO-OPPLEVELSE

Det er randoritrening i NJJK i 1978. Jeg er en ganske spinkel syttenåring, snart atten - på 70 kg og 183 cm - grønt belte.En hyggelig, rødskjegget mann med orange belte presenterer seg som kultursjef i en av Akershus-kommunene – og veldig klar til kamp mot meg.

Han er i mine unge øyne i langt fremskreden alder (antakelig rundt tretti år), ca 170 cm på strømpelesten og med minst hundre uatletiske kg som muligens – eller muligens ikke - skjuler en muskuløs kropp.

Jeg ser det for meg med en gang – en mislykket tai-otoshi eller maki-komi fra min side – og jeg ligger der flatklemt under et takras på hundre medistertonn.

Jeg ser på de korte beina hans: ”De-ashi-barai” slår det meg. Har ikke jeg trent feiinger med selveste 6. dan Kyushi Kobayashi på judoleir? Få mannen i bevegelse framover og fei når tyngdepunktet ”flyter” mellom beina hans.

Som tenkt så gjort - jeg drar og han kommer – han kommer faktisk hoppende! Og som jeg feier! Der! Han går rett ut i horisontalen – nyter utsikten over Haugerud i et kort sekund – og drønner i matta så det gir utslag påRichter’s skala.

En mega-ippon! Jeg setter selvsagt nesa i været – strekker begge armene rett ut og starter en liten privat æresrunde i Dojo’en for å nyte seieren og beundringen fra de som sitter og ser på.

”Nå brakk jeg beinet” hører jeg bak meg fra kultursjefen.  -  "BRAKK BEINET ??"

Han fraktes fra Dojo’en i ambulanse. Jeg ringer ham hjemme neste dag. Han forteller at beinet er brukket på TRE steder. Legen har lagt ned totalforbud mot mer judotrening for ham for alltid.

”Også judo som er så gøy” sier kultursjefen. 

Ja. Ikke sant? Stort sett så er judo nettopp det. Noe så innmari GØY...

                            Tilbake til toppen

                                          Tilbake til forsiden